G-I-N-konferansen i Helsinki

Guidelines International Network (G-I-N) er en internasjonal sammenslutning som samler mennesker som produserer, formidler og implementerer kliniske retningslinjer.

Onsdag 1. oktober var det nordisk formøte. Det som slo meg mest denne dagen er at alle de nordiske landene strever med det samme: Hvordan kan våre små språksamfunn gi samlende, nasjonale råd til klinikerne, samtidig som rådene er i tråd med det beste kunnskapsgrunnlaget? For meg ser det ut som alle har valgt ulike strategier. Svenskene satser på et lite antall meget grundige retningslinjer, danskene har frosset all utvikling og tester ut Map of Medicine som et raskere alternativ både for kunnskapsgrunnlag og modellering, mens vi i Norge har hurtig-produktet "veiledere", der faglige råd gis uten god forskningsdokumentasjon. Det er ikke riktig eller galt her, bare ulike tilnærminger til en situasjon der det er knapphet både på ressurser og på effektive rutiner.

Finnene har en høy profil i det internasjonale retningslinjemiljøet, blant annet på grunn av sine Current Care-retningslinjer, som teller 89 totalt. I tillegg kommer EBM guidelines, som er mange fler i tallet, men som kun er for primærhelsetjenesten.

Elina Heikkilä holdt innledningen på det nordiske formøtet.
Current Care lages av den finske legeforeningen, og finansieres ved tippemidler. De har nå 89 retningslinjer, som oppdateres hvert 2. til 3. år. Oppsummeringer fins også på engelsk. Hvorfor har det gått så bra, spurte Heikkilä. – Det er v å r t arbeid -den finske legeforeningens. Den lages av o s s -vanlige klinikere. Implementering skjer gjennom mange kanaler og mange nivåer. Det er likevel noen problemer: De har vanskeligheter med kvaliteten på evidensen, med heterogenitet mellom forfattere, med deadlines, og med å nå målgruppa. Det er også vanskelig å måle den virkelige effektiviteten av retningslinjene.

Lisbeth Høeg-Jensen snakket så om situasjonen i Danmark.
Det danske sekretariatet for nasjonale, kliniske retningslinjer har vært inspirert av SIGN. Arbeidet var tidligere lagt under fagprofesjonene, fra 2004 har det ligget under et nasjonalt styre. Frem til 2007 hadde de laget 10 retningslinjer. Etter dette har de ikke laget noe. Økonomiske forhold knyttet til implementeringen har vært et hinder for publiseringen. Det har også vært et behov for økt produksjon, knyttet til både helsetjenesteplanlegging, kvalitetsutvikling, og monitorering.

Spørsmålet var hvordan de kunne speede opp produksjon og oppdatering av nasjonale kliniske retningslinjer, med mindre bruk av tid. Og hvordan integrere retningslinjene med utvikling av beslutningssstøtte, standarder for dokumentasjon og bruk av SNOMED CT i kliniske IT-systemer.

Kan vi gjøre dette gjennom en raskere, kontrollert prosess? Kan vi bruke kunnskapsbasen og IT-plattformen i et eksisterende nettbasert kunnskapssystem for å utvikle, vedlikeholde og formidle kliniske retningslinjer?

For å komme videre har danskene satt opp et pilotprosjekt med Map of Medicine, og kjører et anbud.
Målet er å teste og levere et nasjonalt, nettbasert kunnskapssystem for å utvikle, vedlikeholde og formidle kliniske retningslinjer.

Så var det finnenes tur igjen.
Finnene lager også et system for klinisk beslutningsstøtte. De lager skreddersydde påminnere til brukerens pc. Kan brukes til å overvåke kvaliteten, og for å forbedre pasientsikkerheten.

Beslutningsstøtte kan være basert på internasjonale EBM databaser, nasjonale retningslinjer, eller på lokale prosedyrer. Et system kan guide både leger, sykepleiere og innbyggere.

Et system kan brukes til å finne problemer og behov, mye, mye raskere enn å gjøre det manuelt.
Med utgangspunkt i ICD-10 lenker de til relevante retningslinjer og legemiddelomtaler, men dette er ikke integrert i EPJ. Men dette betyr for mye arbeid for legene, så de vet at det ikke vil bli brukt!

Men de har også gjort et arbeide inn i EPJ, som de har mye større tiltro til.

Per Olav Vandvik snakket om opplæring i EBM på sedvanlig engasjert måte.